Gammel norsk i urtefatet

Bente Kristiansen og Ingulf Os ved Såttåhaugvollen Foto: Hilde Bergebakken

Bente Kristiansen og Ingulf Os driver Osgarden på Os i Østerdalen. Gjennom et økologisk og bærekraftig verdigrunnlag utnytter de alle ressurser på gården. Til gården hører setereiendommen Såttåhaugvollen som ligger lengst inn i Vangrøftdalen, nær Forollhogna. Ingulf og Bente har Gammel norsk spælsau som de slipper ut i matfatet i de frodige fjellområdene. De vakre sauene er i et mangfold av naturfarger.

Såttåhaugvollen
Foto: Hilde Bergebakken
Gammel norsk Spælsau
Foto: Hilde Bergebakken

– Unge folk lager ikke mat fra bunn mer

Mange folk lager ikke mat fra bunnen mer, men det er aldri for sent å lære! Vi er opptatt av å spre kunnskapen om å lage mat fra bunnen, sier Bente. Vårt bidrag er å gi folk tips om hvordan de kan foredle vårt lammekjøtt.

Vi som er voksne har et ansvar i å bringe kunnskapen videre. For oss som produserer kjøtt

Gjennom setervinduet – sauene beiter på vollen etter endt sommer
Foto: Hilde Bergebakken

er vi avhengig i at noen kan bruke det. At de bruker råvarer og lager mat fra bunn i hverdagen. Det er så mye tradisjonkost som fortjener å komme fram, sier Bente som lager lammepølser, lammerull, fenalår, pinnekjøtt og de lekreste retter av lam fra bunnen.

Smakfullt kjøtt som vet å passe seg

Gammel norsk spælsau er en opprinnelig rase som har bevart sin egenart. Kjøttet er marmorert og oppleves som smakfylt. Rundt 90 vinterfóret sau har Ingulf og Bente, og hver tikke får mellom ett til to lam hver, så det er rundt tusen føtter som legger i vei innover fjellet på forsommeren. Det er kun tikkene og lammene som får dra i fjellet. Værene må være i innhegning slik at man har styring på hva som skjer av avl.

Sauerasen vår flokker seg hvis den blir utsatt for fare, mens andre saueraser kan spre seg ved fare. Og alene blir du jo alltid mer sårbar enn om du er i en flokk. Gammel norsk spælsau har instinkt i å flokke seg. Vår spælsau har også en speider som står høyere i terrenget, og speidingen foregår på omgang. Og dermed kan alle spise i fred.

I Forollhogna er det ikke ulv og bjørn som er trussel for sauene, men jerv. Jerven tar de dyr han trenger og graver de ned for å ha forråd utover vinteren. Men vi har aldri hatt store tap. I fjor kom alle våre sauer hjem igjen forteller Ingulf. De er innom setra minst annenhver uke eller oftere for å få salt. Og vi ser etter dem og vet hvor de er igjennom sommeren.

Forsyner seg av urtefatet

Ingulf med sauene i bakgrunnen
Foto : Hilde Bergebakken

Vi bruker Telespor på sauene våre forteller Ingulf. Det er radiobjøller med flere GPS registreringer per dag, slik at vi har god peiling på reviret til sauene våre. Så følger jeg med på en App da vet du, smiler den lune bonden. Vi får fram historikken hvor sauene har gått hele sommeren, og vet at de beiter i økologiske områder. Sauen er stedvant, og går i de  samme områdene hvert år. Vår sau holder til ved Buhogna. Der er det nøysomt – mye lave vekster som musører eller fjellmo. De eter lav, gress og forsyner seg av urtefatet ved foten av Forollhogna. Landskapet er mineralholdig, skiferholdig jord, som ikke er sur. Det er derfor et av de frodigste beiteområdene i fjellet i Norge.

Vi selger en del kjøtt sjøl på privatmarkedet

Et godt liv – Ingulf Os og Bente Kristiansen på Såttåhaugvollen
Foto: Hilde Bergebakken

Det er ikke noe system som skiller ut økologiske varer i slakteriet ut til salgsledd, og da havner vi mellom to stoler. Derfor forsøker vi å bygge opp for å selge på privatmarkedet slik at bevisste forbrukere som vil ha kjøttet vi produserer kan få det. Vi tar slakta tilbake når vi leverer på slakteriet, og oppbevarer i eget fryserom, slik at de som bestiller kan hente eller få det transportert når det passer dem.

Hvert dyr er rundt fire kilo mindre enn lam av hvit rase. Du vet vi driver jo nærmest av ren idealisme sier Ingulf. Vi får jo ikke mer betalt for kjøttet enn vanlig sau. Ull og skinn kompenserer noe av det tapet vi har på å ikke ha hvit sau. Men vi syns det er viktig å drive med rasen. Vi er fornøyde og har et lykkelig liv, sier Bente og smiler til mannen sin.

Det skjærer i hjertet

Sauene er grei å ha med å gjøre i lammingstiden også, og de klarer å passe på lammene sine slik at vi slipper å styre med flasker.

Heldigvis er det slik at synet på kvalitet begynner å endres, og ikke bare det at kun kilo teller. Det må vokse fram markedsmuligheter når det satses på lokalmat. Jeg tenker jo ofte at det å selge økologiske kvalitetslam fra naturen i Norge til Europa må jo være en mulighet, om vi går sammen og får fram de spesielle produktene våre. Noen vil jo sikkert ha det, tror Ingulf.

Det skjærer i hjertet når menneskemat blir dyrefòr. Det er jo forskrekkelig, sier Bente, vi stoler jo på at myndighetene og de som er satt til å styre landet vårt sørger for at menneskemat blir menneskemat.

Ulla har andre egenskaper

Gammel norsk Spælsau
Foto: Hilde Bergebakken

Vi bruker livdyr til avl forteller Ingulf og Bente. Vi er opptatt av ulla og av farger, og med levende værer kan vi også styre fargene mer. Den urgamle sauerasen har en ullkvalitet som var høyt beskattet i vikingtiden. Vi selger lammeskinn, og Ingulf syr skinnfeller med bolstervev som vi selger på Rørosmartnan og fra verkstedet på Osgarden. Skinnene kommer fra lammene som slaktes, og de vinterfórede dyra blir klipt. Ulla blir så spunnet og vevd. Det kan bli et flott møbelstoff, eller til søm av bekledning.

Ulla har andre egenskaper enn annen ull. Det er en veldig varm ull, med et over og underull. Forfedrene våre brukte overulla til alt som skulle være slitesterkt, som kjørefeller, ytterklær og seil. Underulla ble til klær man kunne ha nært kroppen. Men, – så kom industrien da og den ville kun ha ensartet ull, så da gikk denne kunnskapen tapt blant folk.

I mange år har jo ikke industrien villet hatt norsk ull, men kjøpt fra Australia og New Zealand. Nå har mange norske veverier som Røros Tweed og Gudbrandsdalen Ullvare snudd, og ser store fordeler i å bruke norsk ull. Men pigmentert ull bør brukes i de farger som sauen har, og det er det ikke mange som vil betale for. Så det blir rent tap på det vi ikke foredler videre og selger sjøl forteller Ingulf. Men skinnene er ettertraktet og veldig slitesterke. De egner seg til å sitte og stå på, du kan godt bruke dem på gulv i tillegg til godstolen!

Satte istand setra

Såttåhaugvollen
Foto: Hilde Bergebakken

Setra på Såttåhaugen ligger idyllisk til innerst i Vanngrøftdalen i Dalsbygda. Generasjonene før Ingulf drev med ku og brukte setervollen til aktiv setring. Kyrne ble sluppet ut og lært opp til å komme tilbake til setra for mjølking. Grasveksten rundt setrene og på grasvollen ble slått, tørket og oppbevart i lauver som de kunne hente høy fra gjennom vinteren. Noen gårder hadde så mye som halvparten av fórmengden sin fra utmarksslåtter.

Mange småbruk la ned og folk sluttet å setre.

Såttåhaugvollen – ro ved vinduet
Foto: Hilde Bergebakken

Landbrukspolitikken krevde større bruk, og sammen med omlegging til silo ble mindre bruk for setra for å skaffe nok fór til kyrne. Etterhvert la Osgarden over til sau, og aktiv seterdrift som tidligere ble det ikke bruk for.

Setra ble stående noen år inntil det kom støttetiltak i landbruket for å legge om seterene til utleie, som kunne være en fin tilleggsnæring. Nevenyttige Ingulf isolerte alle gulv og la opp igjen takene. Nå er setra satt istand til tre utleieenheter og tilbyr ukesutleie i sommerhalvåret. Med beliggenheten er det populært for folk som liker å gå i fjellet.

Bente Kristiansen blar i Fjellflora
Foto: Hilde Bergebakken

Fjellflora

Bente sitter og blar i boka Fjellflora av Olav Gjærevoll og Reidar Jørgensen fra 1974. Dagny Tande Lid har tegnet de fargerike illustrasjonene i boka. De var her på setra for å registrere og tegne floraen, forteller Bente. Det er rikholdig fjellflora i området, og forfatterne og Dagny bodde her mens de laget store deler av boka, sier hun.

I den tiden man setret med ku måtte de rasjonere på veden. Tilveksten av bjørk ble hold nede av dyra. Nå gror det jo som kjent igjen over store deler av landet. Områdene i Vangrøftdalen og innover Forollhogna er ennå sterke kulturbeiter og preget av at det er både ku og sau i området.