Livet og oppveksten i Finborudgården

Gunhild Finborud Nøren. Foto: Tove Østby

Det er blitt en tradisjon at Nord-Østerdal Lasskjørarlag er i Finborudgården under Rørosmartnan. Det har de vært i år også. Fra onsdag til lørdag har martnasdagen i gården startet med ei trivelig stund ved bålet med nykokt kaffe og «Ord for dagen».

På lørdag var det datteren av den siste kjøpmannen i Finborudgården som hadde Ord for dagen. Gunhild Finborud Nøren fortalte om livet og oppveksten i Finborudgården.

Gunhild sin oldefar kjøpte gården i 1881. Det var hus på gården allerede da oldefaren kjøpte den. Oldefaren kom fra Vang på Hedmarken. Han hadde som ung mann flere ganger fulgt sin far til Rørosmartnan. Det var mye tilreisende folk som kom og som hadde handel på Røros i martnan.

25 år gammel slo oldefaren seg til på Røros. Han startet butikkdrift i Litjgata (Kjerkgata). Da han var 30 år gammel kjøpte han gården som i dag er Finborudgården. Oldefaren kjøpte gåren for 1900 kroner. 15 år senere var gården taksert til kr 8000,-.

Her var det handel med alle mulige slags varer som folk trengte. Oldefaren hadde mesteparten av sin handel over i Härjedalen og Dalarna i tillegg til deler av Rørosbefolkningen. Han handlet med alt mulig, bl.a. krustøy, matvarer som smør, kaffe, ost, kjøtt, flesk og fisk. En del av varene kom fra Trondheim. Men jernvarer og lignende kom fra Sverige. Gunhild sin oldefar drev butikken frem til 1902, da overtok hans eldste sønn, som var onkel til Gunhild sin far. Sønnen var 19 år gammel da han skulle begynne med butikkdriften etter sin far i Finborudgården.

Onkelen stiftet ikke familie selv. Men hans yngre bror, Gunhild sin farfar deltok i driften av butikken. Det ble hans eldste sønn, Gunhild sin far som overtok butikken i 1950. Da onkel Ferdinan døde.

I 1950 overtok Gunhild sine foreldre både gård og butikk. De drev med begge deler ut 1953, men fant ut at de måtte velge å enten drive med gårdsdrift eller drive butikk. De klarte ikke å drive begge deler. Dette var i en periode det ikke var så enkelt å tak i arbeidshjelp. Etter 1953 var det slutt på gårdsdrift og husdyrhold.

-Far min drev en butikk som antagelig var en av de minste på Røros. Mye mindre enn Engzelius lenger nede i gata, og mindre enn Lars Skancke borti Litjgata, som også hadde smie på andre siden av elva, sa Gunhild på Ord for dagen.

For at faren skulle klare seg og ha det lønnsomt måtte han finne spesialiteter og varer som ikke de andre hadde, slik at han kunne bli litt ettertraktet for vareutvalget sitt. Det klarte han. Han la rakfisken selv. Den ble kjent. Han hadde ostekjeller, og han kjøpte smør i 10 kilos butter fra Brekken Smørlag. I tilegg var «Hunddager-silda» populær.

-Så godt smør har jeg aldri kjent senere, sa Gunhild om smøret fra Brekken Smørlag.

I stabburet var det også matvarer. Gunhild minnes at hun som barn var å hentet båter med sukat, som hadde samme fasong som en avlang melon.

-Sukat i slike båtskiver, den var nydelig, så myk og så søt, sa Gunhild.

Den ferske spekesilda, Hunddager-silda som var 3-4 dager gammel var populær. I følge Gunhild var den gørr god, og faren kjøpte to store tønner om gangen. Rørosingene ventet på silda. Uansett hvor de hadde den vanlige handelen sin, så måtte de til Finborud å kjøpe spekesild. Den første dagen gikk det ei hel stortønne.

Faren drev butikken ut november 1987.

Gunhild Finborud Nøren er glad for at Nord-Østerdal Lasskjørerlag er i Finborudgården i Rørosmartnan. Foto: Tove Østby